Stikkordet "GI"

Idag kan man mye programvare og f.eks. epost og internett-tilknytning helt gratis. Man kan sågar få betalt for å surfe! Samtidig er timeprisen på en utvikler rundt 1000 kr/time og det er fremdeles alltid ganske mye arbeid bak et system som kan se enkelt ut for brukeren. Hvor er logikken?

Virkeligheten i databransjen idag er at alle som skal selge et system for et stort marked (dvs ikke utvikle enkeltsystemer, slik Smallsoft driver med), må legge ut en gratis prøve-versjon (som funker i f.eks. en måned) så folk får prøvd, ellers vil de fleste kundene ikke gidde vurdere dem engang.

OG - de fleste kundene kommer sikkert ikke tilbake fordi de ikke var så interessert i produktet, eller de greier seg med gratisversjonen og laster ned en NY demo neste måned.


Hva har dette med kunst å gjøre (vent litt...)

og hvordan kan industrien holde på med dette?

1) Ett svar er at globaliseringen åpner for nisjemarkeder kombinert med kostnadsfri distribusjon. Sjøl om bare 1 prosent av de som laster ned demoen betaler noe, har allikevel 99 prosent blitt litt kjent med merkenavnet og de har gjort jobben med å skaffe seg "brosjyrer" og lasta ned demoen uten at det har kosta selgeren omtrent noe som helst. Og bare 1 prosent av f.eks. 1000 kunder er nå 10 kunder.

2) En annen sak er at dette systemet gir en veldig stor reell forbrukermakt, noe som gjør at en konkurrent med et visst fortrinn faktisk har sjanse til å kapre markedsandeler av store eksisterende leverandører! Og det er like vanskelig for de store som de små å levere noe folk vil ha (sjøl om de kan investere mer, må de også selge tilsvarende mer!!! Tenk på at det ikke er noen stordriftsfordeler i selve produksjonen her.). På sikt gir dette inntjenings-muligheter for de som kan levere det beste (eller i allefall noe som er godt nok), og derfor fortsetter og fortsetter investeringene i bedre versjoner (som selgeren betaler i første omgang).

3) OG - når man først betaler, må man ofte betale ganske mye. Man gidder liksom ikke prøve ut noe som koster 200 kroner. Da kjøper man det heller med en gang. Dvs. dette med prøving gjelder først og fremst ting man forventer å betale for.

4) Og i databransjen er det også slik at du kan levere samme systemet til 1000 kunder på en uke uten produksjonskostnader, spesielt hvis de greier seg uten annen dokumentasjon enn det de allerede har lasta ned, så alt de kjøper er en kode.

5) Pr idag er det vanskelig / uvanlig å betale småbeløp. Kanskje vil det bli vanlig etterhvert å betale et mer symbolsk beløp, f.eks. 20 kroner, for å få teste programmene. Dette er nok noe som ville skaffe tilveie enorme summer til utviklingsindustrien - som dermed kan lage flere og bedre produkter. Det er stor forsjell på gratis og neste gratis for selgeren. Kanskje selger-bedriftene har et lønnlig håp om å hente masse småbeløp på sikt. Man betaler f.eks. fremdeles tellerskritt for internett-oppkoblingen, og det blir jo en KvikkLunsj i timen av det.

6) Bedrifter er bare nødt til å bli med på karusellen fordi konkurrentene gjør det. Så selger de tilstøtende produkter, (er tilstøtende produkter det motsatte av avstøtende produkter?)  f.eks. kursvirksomhet, kundestøtte eller avanserte versjoner av billigprogramvaren med fortjeneste, sjøl om de isolert sett taper på det de selger på internett.

7) Man kryss-subsidierer. Man har laga en så ettertrakta prøveutgave eller gratisversjon at folk får tillit til bedriftens evne til å lage andre produkter som man er villig til å legge mer i, eller som man har mer direkte nytte av (f.eks. hvis man sparer penger på å bruke et system, er betalingsviljen selfølgelig større enn om det bare er for kos & gøy & morsomt).

8) Man betaler med annet enn penger - f.eks. reklame. Reklamen på nedlastings-sidene av prøveversjonen er kanskje verdt mye for både den som selger prøveprogrammet og den som selger reklamen, siden en kunde som går til det skritt å laste ned et prøveprgram sender meget sterke kjøps-signaler. Selektiviteten til reklamen er enorm. Dessuten er det fremdeles litt ventetid (noen sekunder her og der) mens man svarer på spørsmål etc, og da er man nok mottakelig for reklamepauser)

9) Som regel må man i det minste gi fra seg epostadressen før man laster ned noe. Til tross for at de fleste internettsteder bedyrer at denne informasjonen er strengt konfidensiell og ikke vil gis til noen, er den sikkert med på å generere verdifull statistikk om ikke annet. I praksis kan det nok også hende at enkelte skruppelløse selgere selger denne informasjonen til andre.

10) En siste teori er at det finnes så utrolig mange investorer som ikke aner hva de investerer i at de kanskje finansierer mye av denne virksomheten. En slags utilsiktet veldedighet i hensikts vinning er kanskje ikke verdens undergang.


Relevans til kunst: Kanskje denne delen av ITbransjen idag har noe å lære kunstnere om å få formidla ting som er uforholdsmessig kostbart å produsere?

Hva er likt?

Kunst er et nisjeprodukt. Lik det eller ikke, men det er det.

Kunst er kvalitetsfokusert, dvs. man er faktisk opptatt av stadig å lage bedre ting etter ens egen skala.

En prøveversjon av programvare er av og til en forenkla versjon av hovedpakken (tidsbegrensning kan også defineres som en forenkling av et fullt produkt). Tilsvarende kan man kanskje si at en lavoppløselig elektronisk utgave av et skikkelig maleri kan gjøre samme nytten. Man printer ut en "dårlig" versjon, har det hengende på veggen en måned, og finner ut at, jo, orginalen er kanskje verdt 20000 kr. Og det er bare en orginal, så hvis man ikke slår til i tide, må man greie seg uten det bildet man var blitt glad i.

Et poeng er at dette også gjelder de formene for kunst som ikke KAN digitaliseres - skulptur, tekstil.

Av en eller annen merkelig grunn har det alltid vært en motvilje mot reproduksjoner i kunstmiljø, også slike som er så gode at man ikke kan se forskjell, men det er nå blitt laget og solgt reproduksjoner i alle år. På litt sikt vil man nok kunne lage en like god reproduksjon med en eller annen slags printer som det man før brukte dyre teknikker til. En prøveutgave er en slags reproduksjon.


Noen ting koster det mer å lage enn den som skal ha det kan/vil betale. Det tar kanskje ukesvis å lage en stor billedvev, og de ferreste vil betale kunsteren en timelønn på dagens nivå for dette. Den gamle løsningen var å gjøre det likevel og leve på lav timelønn.

En annen løsning er at mange interessenter faktisk betaler noe uten å få del i resultatet, som en amerikansk auksjon. Det er litt av det samme som skjer hvis du kan få 1000 personer til å betale 20 kroner hver for muligheten av å vurdere et produkt for kjøp. Bare en kan kjøpe til slutt, men mange vurderer, og dessuten kan de ha glede av vurderingsperioden. DESSUTEN blir det faktisk mulig å selge til denne ene mye billigere hvis 1000 andre har snikkikka på produktet. 1000 mennesker er mye i Norge, men uendelig lite på internett!!!

Og av og til er det kanskje mest å tjene på ikke å selge, så da kan man jo få inn kronasje på "Kunsterens Eie" også.

Og er man riktig uhederlig, kan man selge prøveversjoner av bilder man har solgt for lenge siden...  så noen kontrollmekanismer må nok inn i bildet.


Det meste av det som lages av kunst er mer eller mindre pr. definisjon internasjonalt i formen. Det gir norske, russiske og tyske kunstere samme anledning til å lage kunst som noen i en masse land kan ha glede av.

Dette gjør kunst spesielt egnet til den type handel som er nevnt her.

Internasjonalt har man kanskje også flere som er villige til å betale det det koster å lage noe.


[PS: Posten tar jammen sjanser når de avvikler det ytre spredenettet på randen av en internett-revolusjon. De fleste produkter vil ikke kunne digitaliseres, så internettet vil typisk bli et stort postordre nett med avanserte kataloger og avanserte smakebit-ordninger. De vet det selvfølgelig, men har ikke tid til å vente på at dette slår til. Men dette var på sida.]